Hva bærer deg, menneske?

Det kan hende du kjemper for noe rett

Men er det rett for deg, når du mister ditt vett?

Er det en god følelse når du sitter igjen der

På kvelden, når du har belært alle og enhver? 

Hvem er der til å holde deg i hånden, 

gi deg styrke, glede seg over din innsats?

Når det ikke er slik, 

hvordan kan du da være sikker på 

at det er lidenskapen for det du tror på 

som bærer deg frem. 

Hat eller sinne kan også bære

Men ikke for alltid. 

Noe må det da være

Han: Det er ikke så mye med meg lenger. Jeg er blottet for motivasjon og livsglede. Har ingenting å tilby, og gjør dårlig innsats i det meste.

Hun: Det må da være noe med deg siden du har skjønt dèt.

Arnulf Øverland, hvor er du nå?

I møte med en religion som i store deler av verden faktisk brukes som inspirasjon for å legitimere kvinneundertrykking, (det finnes til og med etnisk norske kvinner som godtar dette), drap av homofile, forfølgelse og diskriminering av millioner av religiøse minoriteter, og etablering av islamistiske baser i Europa, kan man lure på om vi ikke trenger flere "islamofober" som sier i fra. Flere Ayaan Hirsi Alier, flere Salman Rushdier, flere Oriana Fallacier.

Men hvem tør? Hvor mange moderate muslimer tør å si i fra? Ikke mange. Naser Khader og gjengen hans, Sara Azmeh Rasmussen og noen få andre. Ære være dem for det. De Øverlander som i dag står frem og roper ut blir ikke tatt på alvor hverken blant sine egne eller blant de politiske korrekte dialogkåte politikerne. De blir ikke tatt på alvor, på tross av Islams krigerske profet, de aller første muslimenes krigstokt, de mange islamistiske og fjerne holdningene spredd blant muslimer i øst og vest blant annet vist ved fleres positive holdninger til sharia. Til sterk kobling mellom stat og moskè.

Hvorfor skal Europa ta i mot millioner med millioner av muslimer, når Islam ikke har opplevd en reformasjon? Når tusenvis av islamske terrorister operer i Storbritannia? Og selvsagt også i andre land i Europa - la oss ikke være naive; Når Islamsk Råd Norge i fredelige fine Norge ikke vet om de er for eller mot dødsstraff for homofile engang.

Arnulf Øverland, hvor er du? Kom tilbake! Skriv "Islam - den tiende landeplage", og få alle muslimer i vesten til å forstå fullt ut at ingenting demokratifiendlig er hellig her i vesten. Hvis ikke de aller fleste av dem forstår dèt, vil vi før eller siden få store problemer i Europa. Det er ikke vits i å sy puter under armene på noen i dialogens navn. Dobbel standard lukter vondt. Det regelrett stinker. Den patetiske unnfallenheten er til å ta å føle på.

Og det er ironisk at Frp, som tidligere støttet apartheid-regimet i Afrika, må minne oss på dètte. Det er et absurd faktum.

Trollene

De sitter å snakker

på ørsmåe krakker

for kaffen de takker

og snakker om makter

og ufine fakter

Men aldri om de takker

for livet i brakker



Så trygge som det går an

Vi lever ei i Iran

Men faen for no fan

Drittpreik om politikk i stan

Osly by, ikke Pakistan

Mann, for et pottitland

Bensin? Den er dyr ja, fan

Og naboen er ingen mann



Han er jo vellykket

men fan, har han hyklet?

Han gjør no, han smykket

seg litt, men ga mycket

De satt der å krykket

seg til sin ulykke

og glemte de kom

fra landet med hygge..

Sommervarmen

Den griper rundt deg med spisse armer
Uansett hvor du går, slipper du ikke unna
Sommervarmen
Den tærer på kropp,
gjør deg handlingslammet
og får deg til å glede deg til vinterens kalde befrielse

Da du kan gå ut, og se din egen pust.
Da kakao faktisk er godt, og du kan kjenne på forskjellene
mellom varmen inne og
kulden der ute
Når du kan sove så lenge du vil,
for det er ingen sol som tvinger deg til å stå opp.

Omsider blir du deprimert.
Vinterens mørke demotiverer deg
gjør deg frossen til sinns
passiv og like slapp,
som du var da det var sommer

Omsider ser du at det egentlig ikke var årstidene
som plagde deg
men din evne
til å alltid se det negative ved dem
Omprogrammer! Og gå en runde til

Tenk om alt

Jeg kom i et lite dikt-humør i dag. Håper noen finner glede i det:

Tenk om alt
gikk den rette vei
Alle brydde seg om deg
Stien var vid
og livet var gøy
Du hadde sjangs
på den vakreste møy
Tenk om alt gikk
som du ville
det ville vel neppe vært ille?

Men dine smerter
har gjort deg
til den du er
De har fått frem
ditt hjertets motiv
Vær glad for de tider
der du hadde vondt
For nå ser du en BEDRE tid

Du har lært at livet
er mer enn eksistens
Du har skjønt at en skitten
kan gå få seg en rens
De minner du har
som gjorde deg lei
De har kvernet ditt sinn
til fantastiske deg.

Hva behager?

Jeg så en mann hvis glede og energi var beundringsverdig.

"Det er Guds hjelp. Det er han som virker i meg", sa ham.

Jeg tenkte: "Her var en ydmyk kar. All sin ros gir han til sin Gud".

"Han virker så sterkt i meg", sa mannen. "Gir meg kraft og glede, salver meg hver en dag. Ja, virker i meg gjør han. Sannelig"

"Flott", sa jeg og gledet meg over det.

"Ja, det gjør han", sa mannen, og la til "Jeg gjør ikke feil lenger. Jeg er ren på alle måter, likesom Gud"

"Hva behager?", sa jeg, tydelig overrasket.

"Nå når Gud virker i meg så sterkt som han gjør, så er det likesom jeg også er en Gud. Vi er forenet."

"Fyren må være gal", tenkte jeg. "Splitter pine gal".

Så kanskje han ikke var så beundringsverdig allikevel? Kommer glede og energi fra stormannsgalskap og blasfemi, vil jeg heller være nedtrykt.

A whole life

"Gahh! Now i have turned 22, and im starting to get old. And what have i accomplished? Nothing!", said the son to his father.

The father answered comforting but determined: "Starting to get old? Son, i am twice your age. What should a man like me say then? Youre still a young man with your whole life ahead of you. You will accomplish much in your life! Believe me."

The boy said nothing. He smiled shortly and looked thoughtful, while his father looked at him and thought about how little time seemed to have pass since he was a little kid.

"Im going out tonight", said the son, in a quick manner. "But i see you in the family dinner on Sunday".

"See you then", said the father.

The door shut down, and the father drank a glass of brandy while he wondered about how the boys future would be. He had experienced so much in his life, and was happy to think about that great things also would happen for his son. The world had much to offer. So many faces, so many expressions, so much joy.

It went late in the evening, and the time was about 12. The phone rang. Mom, which had come home several hours ago from shopping, took the phone. She wondered, naturally, who it could be this late.

The father woke up on the sofa in the living room, and heard her became still while she held the phone in the aisle. She went to the living room, clearly pale, and looked at her husband with big eyes. "Its Jonathan. Hes been hit by a car."

"Yes?!And...?", the father answered, quickly raising up from the couch.

"Hes dead".

"A whole life", was the words the father gave his son, without thinking that it wasnt a matter of course. In correlation with the tears that fall down his face, the father had guilt, for not appreciating enough the moments with his son.

But actually he appreciated the moments, more than most people, with a person who too soon wasnt there anymore. It was a father who had shown his son what the love of a father really is. The son would feel a fathers love once again, but much stronger, where he now was headed.

There was a full and whole live. A life so full that it would have no end.

Et helt liv

"Åhh! Nå har jeg fyllt 22 år. Jeg begynner å bli gammel. Og hva har jeg utrettet? Ingen ting!", sa sønnen til sin far.

Faren svarte trøstende men bestemt: "Begynner å bli gammel? Sønn, jeg er over dobbelt så gammel som deg. Hva skal da jeg si? Du er fortsatt en ung mann - med hele livet foran deg. Du vil få utrettet mye! Tro meg".

Gutten sa ingenting. Han ga et kort smil og så ettertenksom ut, mens faren så på sønnen sin og tenkte at det bare virket så kort tid siden han var et lite barn.

"Jeg tar meg en tur ut i kveld", sa sønnen raskt. "Men vi snakkes i familiebesøket på søndag da".

"Det gjør vi", sa faren.

Døren ble lukket igjen og gubben tok seg et glass konjakk, mens han funderte over hva sønnens fremtid kunne bestå i. Selv hadde han opplevd så mye, og gledet seg over at sønnen skulle få oppleve det samme. Det var så mye der ute i verden. Så mange ansikter, så mange inntrykk, så mye glede.

Det ble sent på kvelden. Klokken hadde vel nærmet seg rundt 12. Telefonen ringte. Mor, som for lengst hadde kommet hjem fra shopping, tok den, og undret seg naturlig nok over hvem det skulle være på denne tiden av døgnet.

Far våknet på sofaen og stuen, og hørte henne stillne mens hun holdt røret i gangen. Likblek kom hun inn i stuen, og så på far med store øyne. "Det gjelder Jonathan. Han ble påkjørt."

"Ja?! Og...?", svarte far, som raskt rettet seg opp.

"Han er død".

"Et helt liv", hadde far sagt til sin sønn at han hadde igjen, uten å tenke over at det var langt fra en selvfølge. I samsvar med de lette tårer, fikk far skyldfølelse, for å ikke ha gledet seg nok over øyeblikkene med sin sønn.

Men han gledet seg, mer enn folk flest gjorde faktisk, over tiden med et menneske som for fort gikk bort. Det var en far som hadde vist sin sønn hva farskjærlighet var. En farskjærlighet sønnen skulle få kjenne igjen i sterkere form dit han var på vei.

Der ventet virkelig et helt liv. Et liv så helt at det hadde ingen slutt.