Hva behager?

Jeg så en mann hvis glede og energi var beundringsverdig.

"Det er Guds hjelp. Det er han som virker i meg", sa ham.

Jeg tenkte: "Her var en ydmyk kar. All sin ros gir han til sin Gud".

"Han virker så sterkt i meg", sa mannen. "Gir meg kraft og glede, salver meg hver en dag. Ja, virker i meg gjør han. Sannelig"

"Flott", sa jeg og gledet meg over det.

"Ja, det gjør han", sa mannen, og la til "Jeg gjør ikke feil lenger. Jeg er ren på alle måter, likesom Gud"

"Hva behager?", sa jeg, tydelig overrasket.

"Nå når Gud virker i meg så sterkt som han gjør, så er det likesom jeg også er en Gud. Vi er forenet."

"Fyren må være gal", tenkte jeg. "Splitter pine gal".

Så kanskje han ikke var så beundringsverdig allikevel? Kommer glede og energi fra stormannsgalskap og blasfemi, vil jeg heller være nedtrykt.

A whole life

"Gahh! Now i have turned 22, and im starting to get old. And what have i accomplished? Nothing!", said the son to his father.

The father answered comforting but determined: "Starting to get old? Son, i am twice your age. What should a man like me say then? Youre still a young man with your whole life ahead of you. You will accomplish much in your life! Believe me."

The boy said nothing. He smiled shortly and looked thoughtful, while his father looked at him and thought about how little time seemed to have pass since he was a little kid.

"Im going out tonight", said the son, in a quick manner. "But i see you in the family dinner on Sunday".

"See you then", said the father.

The door shut down, and the father drank a glass of brandy while he wondered about how the boys future would be. He had experienced so much in his life, and was happy to think about that great things also would happen for his son. The world had much to offer. So many faces, so many expressions, so much joy.

It went late in the evening, and the time was about 12. The phone rang. Mom, which had come home several hours ago from shopping, took the phone. She wondered, naturally, who it could be this late.

The father woke up on the sofa in the living room, and heard her became still while she held the phone in the aisle. She went to the living room, clearly pale, and looked at her husband with big eyes. "Its Jonathan. Hes been hit by a car."

"Yes?!And...?", the father answered, quickly raising up from the couch.

"Hes dead".

"A whole life", was the words the father gave his son, without thinking that it wasnt a matter of course. In correlation with the tears that fall down his face, the father had guilt, for not appreciating enough the moments with his son.

But actually he appreciated the moments, more than most people, with a person who too soon wasnt there anymore. It was a father who had shown his son what the love of a father really is. The son would feel a fathers love once again, but much stronger, where he now was headed.

There was a full and whole live. A life so full that it would have no end.

Et helt liv

"Åhh! Nå har jeg fyllt 22 år. Jeg begynner å bli gammel. Og hva har jeg utrettet? Ingen ting!", sa sønnen til sin far.

Faren svarte trøstende men bestemt: "Begynner å bli gammel? Sønn, jeg er over dobbelt så gammel som deg. Hva skal da jeg si? Du er fortsatt en ung mann - med hele livet foran deg. Du vil få utrettet mye! Tro meg".

Gutten sa ingenting. Han ga et kort smil og så ettertenksom ut, mens faren så på sønnen sin og tenkte at det bare virket så kort tid siden han var et lite barn.

"Jeg tar meg en tur ut i kveld", sa sønnen raskt. "Men vi snakkes i familiebesøket på søndag da".

"Det gjør vi", sa faren.

Døren ble lukket igjen og gubben tok seg et glass konjakk, mens han funderte over hva sønnens fremtid kunne bestå i. Selv hadde han opplevd så mye, og gledet seg over at sønnen skulle få oppleve det samme. Det var så mye der ute i verden. Så mange ansikter, så mange inntrykk, så mye glede.

Det ble sent på kvelden. Klokken hadde vel nærmet seg rundt 12. Telefonen ringte. Mor, som for lengst hadde kommet hjem fra shopping, tok den, og undret seg naturlig nok over hvem det skulle være på denne tiden av døgnet.

Far våknet på sofaen og stuen, og hørte henne stillne mens hun holdt røret i gangen. Likblek kom hun inn i stuen, og så på far med store øyne. "Det gjelder Jonathan. Han ble påkjørt."

"Ja?! Og...?", svarte far, som raskt rettet seg opp.

"Han er død".

"Et helt liv", hadde far sagt til sin sønn at han hadde igjen, uten å tenke over at det var langt fra en selvfølge. I samsvar med de lette tårer, fikk far skyldfølelse, for å ikke ha gledet seg nok over øyeblikkene med sin sønn.

Men han gledet seg, mer enn folk flest gjorde faktisk, over tiden med et menneske som for fort gikk bort. Det var en far som hadde vist sin sønn hva farskjærlighet var. En farskjærlighet sønnen skulle få kjenne igjen i sterkere form dit han var på vei.

Der ventet virkelig et helt liv. Et liv så helt at det hadde ingen slutt.