Et helt liv

"Åhh! Nå har jeg fyllt 22 år. Jeg begynner å bli gammel. Og hva har jeg utrettet? Ingen ting!", sa sønnen til sin far.

Faren svarte trøstende men bestemt: "Begynner å bli gammel? Sønn, jeg er over dobbelt så gammel som deg. Hva skal da jeg si? Du er fortsatt en ung mann - med hele livet foran deg. Du vil få utrettet mye! Tro meg".

Gutten sa ingenting. Han ga et kort smil og så ettertenksom ut, mens faren så på sønnen sin og tenkte at det bare virket så kort tid siden han var et lite barn.

"Jeg tar meg en tur ut i kveld", sa sønnen raskt. "Men vi snakkes i familiebesøket på søndag da".

"Det gjør vi", sa faren.

Døren ble lukket igjen og gubben tok seg et glass konjakk, mens han funderte over hva sønnens fremtid kunne bestå i. Selv hadde han opplevd så mye, og gledet seg over at sønnen skulle få oppleve det samme. Det var så mye der ute i verden. Så mange ansikter, så mange inntrykk, så mye glede.

Det ble sent på kvelden. Klokken hadde vel nærmet seg rundt 12. Telefonen ringte. Mor, som for lengst hadde kommet hjem fra shopping, tok den, og undret seg naturlig nok over hvem det skulle være på denne tiden av døgnet.

Far våknet på sofaen og stuen, og hørte henne stillne mens hun holdt røret i gangen. Likblek kom hun inn i stuen, og så på far med store øyne. "Det gjelder Jonathan. Han ble påkjørt."

"Ja?! Og...?", svarte far, som raskt rettet seg opp.

"Han er død".

"Et helt liv", hadde far sagt til sin sønn at han hadde igjen, uten å tenke over at det var langt fra en selvfølge. I samsvar med de lette tårer, fikk far skyldfølelse, for å ikke ha gledet seg nok over øyeblikkene med sin sønn.

Men han gledet seg, mer enn folk flest gjorde faktisk, over tiden med et menneske som for fort gikk bort. Det var en far som hadde vist sin sønn hva farskjærlighet var. En farskjærlighet sønnen skulle få kjenne igjen i sterkere form dit han var på vei.

Der ventet virkelig et helt liv. Et liv så helt at det hadde ingen slutt.